Så, dagens uteliv er gjort og avisenes allehånde rariteter kan leses. Men jeg hadde nok vært lur om jeg lot være. For jeg ble sint! Jeg er så sint! Så eitrende forbannet på advokat Stabell. Hva den mannen kan få seg til å si! «Straffen for voldtekt er for høy». For høy? Minstestraffen er 3 år, om saken føres til domfellelse. Det påvirker de unge mennene negativt å bli straffet så strengt. Tenk, det kan påvirke dem et helt liv.
Jaha ja. Å bli voldtatt er «a stroll in the park» og egentlig ikke noe å bråke for? Det er en ønsket opplevelse? Å bli skjenket full, deretter dopet ned og siden voldtatt av tre menn (Hemsedalssaken) er ikke noe farlig. Nei da.
Man må tenke på de stakkars mennene, med koner og barn, skal de kanskje i fengsel for å ha forgrepet seg på en langt yngre kvinne? Som ikke var i stand til å si NEI, klart nok til at retten fant det bevist at det var en voldtekt. Med andre ord, frifinnelse. Så de tre mennene kunne ta en «high five», vel ute av rettslokalene og planlegge neste guttetur til Hemsedal og lammekjøttgrytene der.
Hva sier denne mannen til kvinnene i Norge? Omtrent som muslimske fanatikere, «hold deg til grytene og inne», og overlat voldtektene til ektemennene og patnerne.
Straight from the horse’s mouth, voldtekt preger deg, for resten av ditt liv. Voldtekt tar fra deg så mye, uskylden din, tilliten til medmenneskene dine, helsen din og troverdigheten din. Jeg beundrer hver eneste kvinne (og mann) som anmelder en voldtekt. Voldtekt er lik sjeledrap. Og innbrudd i en kropp. Ran også. Sjelen dør mens kroppen lever videre og husker for deg.
Ikke alle har like store plager, noen klarer å fungere tilnærmet normalt, noen klarer å begrave og fortrenge hendelsene, men enten får du hull i tiden eller så bærer du på byrden. Eller begge deler. For som regel finner uhumskheten en vei tilbake til erindringen. Og selv om man tror og hevder at man er helt ok, siden i livet, er det som regel noe som skurrer.
For å bli voldtatt er en byrde, en skam og et stigma. Ved siden av de rent fysiske skadene. Byrden ligger ofte i at den som blir voldtatt og/eller misbrukt legger skylden på seg selv. Mea culpa, liksom. NEI, ikke mea culpa. Den å klandre er alltid gjerningsmannen. Var’n full? Og så da? Det hjalp ikke offeret. Tvert i mot. Det skal heller ikke hjelpe misdederen. Det er så lett å si at fylla har skylda, men fylla trenger en kropp til å arbeide for seg.
Skammen er også medfølgende, for det er ikke snille, ordentlige og greie jenter som blir voldtatt. Nei, de har kledd seg galt, drukket litt eller mye, vært på feil sted eller ikke kunnet i NEI klart nok. Altså er det selvpåført og skylden ligger hos offeret. Case closed.
Dermed havner vi i stigmaland. Hvor kvinner er djevelens forbundsfelle og lurer stakkars menn til å forgripe seg. Stakkars, de kan jo ikke la være. Det er deres natur, må vite. Hvordan man enn snur og vender på det, det er alltid kvinnens feil. Hvorfor i all verden skal hun ha et liv utenfor hjemmets fire vegger? Hvorfor skal hun ikke kunne være likeverdig og like fri som menn? Vi er ikke jamnlike hverken i hverdagen eller for loven.
Vi skryter av vår likestilling, men den kommer aldri til syne, når det gjelder voldtekter av kvinner. Patriarkatet er for inngrodd. Tross alt er det ikke lenge siden menn hadde hånd og halsrett over hustruer og tyende, her i landet. Og ting tar tid.
Og unnskyld meg for at jeg ikke nevner menn, gutter og barn som blir voldtatt. Det hender det også. Som et lite haleheng. Hvordan ville Stabell vurdere en uønsket inntrengning i sin kropp? As a stroll in the park? Hva hadde han ment var en passende straff for noen som voldtok ham?
.jpg)
.jpg)
.jpg)
